Det var et nytt år og legen min hadde fortalt meg at jeg trengte å trene. Det var min første dag på treningssenteret, og jeg følte meg selvbevisst. Jeg gikk inn og der var hun. Jeg hadde aldri forestilt meg hva som var under de løstsittende profesjonelle medisinske plaggene. Det var hennes kommandopersonlighet og gjennomtrengende øyne som befalte min lydighet. Jeg ble memorert med hennes intensitet. Hun fant en hel treningsøkt i stativet. Jeg må ha stirret en stund. Den første tanken som ledet meg på villspor, var å lure på om en dag med å nusse en klinkekule rundt definisjonslinjene på kroppen hennes med nesen min ville telle som en treningsøkt. Jeg trente ikke engang og svettet allerede. Hennes meislede definisjon hadde fått meg til å se henne der som om hun ikke hadde klær i det hele tatt. Jeg klarte ikke å se bort. Hun var et fantastisk syn. Jeg brukte litt tid på å stirre på den solide formen, den rumpa. Jeg var blitt revet med. Hun gikk bort til meg nå. Bevegelsene hennes var jevne og flytende. Øynene hennes tappet min evne til å bevege seg. Å snakke. Jeg vet at hun hadde snakket...jeg var rådvill. Det var øynene hennes som nå besatte meg. Jeg hadde glemt meg selv. Jeg forlot meg selv som forberedelse til å bli slukt