Livet er som en scene

av Bara July 10 | 2014

Etter hvert som jeg opplever og blir mer og mer bevisst på dette, føler jeg at hvordan du spiller på scenen din er nøkkelen til et lettere liv. Hvis du er på scenen må du spille bra, med det mener jeg å være helt ærlig, ekte og levende. Bare en ekte skuespiller er en god skuespiller. På scenen er det ingen frykt for fremtiden, det er bare nåtiden. Og du kan nyte hvilken som helst rolle; du kan være den gale eller seriøse personen, mild eller myk, sjefen eller tjeneren, moren, mannen, læreren eller noe annet. Og selv om du spiller forskjellige roller, innser du på et tidspunkt at det ikke er en falsk deg, disse egenskapene er en del av deg. Rollen du spiller på dette tidspunktet er bare et aspekt av personligheten din, den du ønsker å bli sett for øyeblikket. Folk identifiserer seg ofte som om de bare har en enkelt rolle for livet. Men rollen du spiller kan endre seg i løpet av livet ditt, selv i løpet av en enkelt dag. Og det er kjedelig å bare tro og fiksere en rolle. Det blir gøy når du begynner å legge merke til hvilken rolle du har i en ny situasjon. Spesielt hvis du overgir deg til det og aksepterer det fullt ut. For eksempel, hvis du er i stand til å spille den perfekte tjeneren, vet du hvordan det føles, og neste gang kan du være den perfekte sjefen på grunn av din erfaring som tjeneren. Saken er at hvis du ikke aksepterer rollen din og hater den, kan du aldri gå videre. Du kan aldri gå ut av det. Ett skritt kan være: ikke ta deg selv for seriøst! Føl at du står på scenen. Legg merke til hvordan du føler om rollen du er i. Og hvis du ikke liker den, se nærmere på den. Hva er grunnen til at du ikke føler deg komfortabel med det. Og husk alltid å puste! Det neste trinnet høres kanskje sprøtt ut, men det er ingen annen måte: du må bli forelsket i det. Det betyr full aksept som bare er kjærlighet. Og så starter moroa; du kan fritt gå inn og ut av alt du vil. Det er en utrolig følelse av frihet. Så hva er trinnene? 1. Ikke ta noe for seriøst. Livet endrer seg stadig og dette øyeblikket vil passere før eller siden. Prøv å se på situasjonen ovenfra, som om du ser ned på teatret som regissør, mens du samtidig er involvert på scenen. 2. Innse at dette bare er en rolle. Du er ikke rollen. For eksempel, nå er du kanskje familiens mor, tar deg av barn, lager mat og rydder. Og så fra kl. 18.00 skal du bytte til sexy, lidenskapelig dame, kledd opp for å ha en perfekt date med mannen din. Vi må sette litt krydder i det og bli levende i rollen! 3. Bli forelsket i rollen. Kjærlighet er aksept! Pust dypt inn i magen, legg merke til hva det er du ikke liker. Finn så motet til å akseptere det. Jeg håper denne tilnærmingen vil være en inspirasjon for deg. Og mitt siste forslag er å ikke forvente mirakler med en gang. Som med enhver selvutviklingsøvelse krever det øvelse. Vær tålmodig. Og fortsett å puste :) Hvis det er noe du lurer på, ikke nøl med å legge igjen en kommentar. Bara

For enkelhets skyld er noen kommentarer automatisk oversatt til ditt valgte språk. Klikk "VIS ORIGINAL TEKST" på de automatisk oversatte kommentarene for å lese originalen.

◼ Adhe, Portugal

UZIoKXbQtotBjSUnC

Hei, det er poewufrl. Takk for nyhetene.

Hey, that's poewufrl. Thanks for the news.

Se originaltekst

◼ Bara tantra, Spain

re:Mojo

Hei Mojo, Svaret er allerede i spørsmålet ditt. Hvis du vil endre deg til det bedre, betyr det at du tror at nå er du ikke god nok. Det er det samme som når du virkelig elsker noen; du tror de er flotte, men du vet at de ikke er perfekte. Så du aksepterer den delen av dem som ikke er perfekt også. Magien skjer med full aksept. Aksept i seg selv starter endringsprosessen. Vi må lære oss selvkjærlighet og, ideelt sett, meditere over emnet. Bara

Hi Mojo, The answer is already in your question. If you want to change for the better, it means you believe that now you’re not good enough. It’s the same as when you really love someone; you believe they’re great, but you know they’re not perfect. So you’re accepting that part of them that is not perfect as well. The magic happens with full acceptance. Acceptance itself starts the changing process. We have to learn self love and, ideally, meditate on the subject. Bara

PREMIUM medlem

◼ Mojo55-7, Switzerland

Hei bare. Takk for ditt svar. Det er ikke nødvendigvis det at man vil endre seg fordi man ikke føler seg bra nok. Det kan være at man ønsker å overskride seksualitetens forbigående fysiske nytelse for å oppnå en mer permanent tilfredsstillende psykosomatisk opplevelse. Det er derfor jeg studerer Tantra. Vanskeligheten er å bli kvitt den sosiale kondisjoneringen som hemmer fremgang mot å oppnå den transcendente statusen. Jeg ser frem til å se flere av dine tanker om hvordan det kan gjøres. Beste hilsener. Mojo55-7.

Hello bara. Thank you for your reply. It's not necessarily that one wants to change because one doesn't feel good enough. It can be that one wants to transcend the transient physical pleasure of sexuality in order to attain a more permanently satisfying psychosomatic experience. That is why I am studying Tantra. The difficulty is to get rid of the social conditioning that inhibits progress towards achieving that transcendent status. I look forward to seeing more of your thoughts on how that can be done. Best wishes. Mojo55-7.

◼ Michael-12, United States

Life on a Stage

Analogiene du lager er interessante å tenke på, og jeg er absolutt enig i at man fullt ut må omfavne alle aspekter av sin personlighet for å leve et fullstendig lykkelig liv. De fleste av oss, tror jeg, bruker et helt liv på å prøve å nå det punktet med full selvaksept!! Men sceneanalogien bryter sammen i den forstand at skuespillerne på scenen spiller en rolle, og den delen gjenspeiler kanskje ikke, og ofte ikke, noen aspekter ved deres sanne personligheter. Gode skuespillere får deg til å TRO at rolleskildringene deres er ekte, selv når de ikke er det. Når det lykkes, er det høy kunst... men det er ikke livet!!

The analogies you make are interesting to think about and I certainly agree that one must fully embrace all aspects of one's personality to lead a completely happy life. Most of us, I think, spend a lifetime trying to reach that point of full self-acceptance!! But the stage analogy does break down in the sense that the actors on the stage ARE playing a part, and that part may not, and often does not, reflect any aspect of their true personalities. Good actors make you BELIEVE that their role depictions are real, even when they are not. When successful, it is high art... but it is not life!!

Jeg liker analogien, men det er vanskelig å være ærlig mens man spiller. Nøkkelen, som du foreslår, er å elske deg selv. Problemet er imidlertid at virkeligheten ofte trenger seg på. Kontinuerlig øving er viktig for skuespill, men du må fortsatt tro på rollen for å være oppriktig. Det er vanskeligheten de fleste har, fordi de er klar over seg selv og deres utilstrekkelighet. Spørsmålet kan derfor være: hvordan kan de mentalt løsrive seg nok til å akseptere hvem og hva de egentlig er, men likevel tro at de kan forandre seg til det bedre? Jeg mistenker at de fleste av oss trenger en sympatisk lærer som veileder og hjelper oss til å forbedre oss.

I like the analogy, but it is difficult to be honest whilst acting. The key, as you suggest, is to love yourself. The problem is, however, that reality often intrudes. Continually rehearsing is important for acting, but you still have to believe in the role in order to be sincere. That's the difficulty most people have, because they are aware of themselves and their inadequacies. The question might be therefore: how can they mentally detach themselves enough in order to accept who and what they really are, yet still believe that they can change for the better?. I suspect that most of us need a sympathetic teacher to guide and help us to improve.